Da vi bodde på Lye begge to og spilte fotball eller innebandy sammen hver dag, gikk på KRIK sammen og løp turer sammen, var det ikke så rart at vi var syke samtidig. Men det var kanskje ikke tilfeldig da heller. La meg gi dere et innblikk i sykdomshistorien vår det siste året.

Oktober – Trondheim:
Jeg får ekstremt vondt i halsen og holder meg inne i Trondheim en uke. Jeg møter ikke Cecilie, mens jeg er syk, men i det jeg begynner å bli frisk får jeg beskjed om at hun har fått ekstremt vondt i halsen hun også.

November – Trondheim:
Cecilie blir slått ut av svineinfluensa og holder sengen. Jeg går ikke på besøk, men etter en uke med syk Cecilie får også jeg influensa. Den varer like lenge, men jeg det er uvisst om det var svineinfluensa.

Desember – Trondheim:
Begge får vondt i halsen samtidig.

Desember – Lye/Lillehammer:
Det er jul og nyttår. Begge snufser.

Januar – Trondheim:
Vi bytter på å ha fravær på innebandytreningene. Begge sliter med forkjølelse igjen.

Mars – Lye & Trondheim:
Jeg skal ta røntgen, og  sender melding til Cecilie:
«@Røntgen»
Jeg får denne meldingen tilbake:
«Æ å».

Vi sitter altså på hver vår kant av landet og venter på å få ta røntgen. Jeg av lungene og Cecilie av ankelen. Ingen av oss har noen gang tidligere tatt røntgen.

Dette førte til at begge fikk en vanskelig oppladning til Mælandsmarsjen, men i ettertid har vi holdt oss nokså friske begge to.

I dag

Jeg har røket menisk, korsbånd og riftet leddbånd og derfor har Cecilie tatt sine forhåndsregler og begynt å trene knebøy. Hun har i det siste slitt med vonde knær på fjellturer. Det er ganske lenge siden vi nå har snakket skikkelig i telefonen, men i dag hadde vi en samtale.

Cecile: Kordan går det med dæ?
Trine: Æg he blitt sjuge. Feber og forkjølte.
Cecile: Æ å. Feber og forkjøla.

Vi hadde reunion med gjengen fra videregående denne uken. Det var gøy. Vi var hos Kristine i Madla Mansion. Kjersti stod for åpningstalen. Hun fattet seg i korthet. Jeg hadde ansvaret for en bli-kjent-på-nytt-lek. Anne-Marie stod for en oppdatering for hva elevene i klassen gjør nå for tiden. Hun hadde gjort skikkelig research og hadde med seg notater og greier.

Hovedposten på programmet var likevel den store colatesten. Grunnen til at vi hadde colatest var at dette var en colafest. Alle hadde fått i oppgave å ta med seg litt Cola. Dette på grunn av at Kristine og Kjersti skal trappe ned på coladrikkingen. Målet var å kjenne forskjell på Coca Cola, Cola Zero, First Price Cola og First Price Free.

Kjersti synes all brus uten sukker er fælt. Så det var knyttet stor spenning til hennes smaking. Hun kjørte en taktikk på å kjenne om det var sukker eller ikke i brusen. Det gjorde hun utmerket og satte press på oss andre med alt riktig.

Jeg liker best brus uten sukker. Min taktikk var å lukte meg til kopibrusene. De lukter spesielt. Det var lett å finne dem. Jeg kjente også igjen min favoritt som er Cola Zero, og da var det bare èn igjen. Jeg var litt overrasket over smaken. Det var jo bare den ekte colaen igjen, men den smakte verst av alle. Jeg lot meg ikke forvirre og gjettet riktig på alt jeg også.

Anne-Marie sier også at hun liker best vanlig cola. Derfor hadde vi vanskelig for å være rolige da hun sa «Æææææsj» da hun smakte på Coca Cola. Hun gjettet feil på alt og var fast bestemt på at First Price Free var «Det ekte».

Kristine var nok favoritt til å vinne denne konkurransen, men det store presset vippet henne nok litt av pinnen. Hun var veldig nervøs før start og ville helst ikke si hva hun tenkte mens hun smakte. Hun klarte en riktig. Det var hennes kjære Cola. «Jeg har aldri smakt noe av det andre ekle, så jeg er fornøyd» sa hun etter kampen.

Vi ser nå fram til høstferien. Da skal vi konkurrere i eplebruser. Til jul blir det julebrus. Og til påske blir det gul brus.

Kan stå inne for litt av dette. I hvert fall den delen med tiara.

Nå har jeg spist opp hele chipsposen. Jeg kan ikke forstå at jeg har gjort det fordi den smakte discobowling på Bryne.

Det hadde ikke turen vår på loffen. Likevel endte vi opp i Å. Bokstavelig talt. Å er et sted i Lofoten. Vi snudde da vi kom til Å.

På forhånd lurte jeg veldig på hva slags reaksjoner vi ville få på turen vår. Det har heldigvis bare vært positive. Men det har vært mange flere reaksjoner enn jeg hadde forventet. Jeg har fått flere rapporter på at eventyret på loffen er en snakkis på diverse sykehjem i distriktet. Jeg har blitt ropt «lofferen» til på butikken mer enn èn gang. Folk har sagt hele sommeren at de gleder seg til neste “episode” av lofferserien. Jeg har aldri kalt reisebrevene våre for episoder i aftenbladet. Likevel får jeg stadig høre ordet episode fra flere hold. Det synes jeg er morsomt.

Folk har også stadig sagt at de synes det er veldig morsomt å lese, og at de leser alt. Det som er en gjenganger er likevel at de samme menneskene også spør om hvor mye penger vi brukte. Og da må jeg igjen presisere: Vi brukte ikke et rødt øre. Ikke en krone. Ikke en mynt. Ingenting. Det var gratis!

I dag har jeg faktisk regnet ut hvor mye turen ville ha kostet hvis vi skulle betalt for alt vi har fått. I sommer har Cecilie og jeg hatt en ferie til en verdi av 8500 kroner. Jeg har i dette regnestykket bare tatt med alt vi skulle ha betalt for. Det vi har fått i gave fra vennene våre vi traff langs veien og andre hyggelige private personer, har jeg ikke tatt med. Det har en ganske stor verdi det også. Men alt kan ikke måles i penger.

Dette leste vi flere steder når vi farter rundt i Nordnorge, og det stemmer forsåvidt. Men klokken tre om natten siste dag, våkner vi gjennomvåte av regn.

Fjellet er tåkelagt, men vi kan ikke gjøre noe annet enn å pakke sekken og gå. Vi sliter med å finne veien ned igjen, men klarer det til slutt.

Klokken 06.00 går vi inn på flyplassen i Bodø. Både vi og bagasjen vår drypper av vann. Vi slipper inn selv om flyplassen egentlig er stengt, og henger alle klærne våre til tørk på stoler. Etterpå legger vi oss på noen andre stoler og sovner. Klokken ni våkner vi og ser at passasjerer vandrer rundt oss og de våte klærne våre.

Uken er over og dermed slutter eventyret på loffen i Bodø. Turen har overgått alle forventinger. Vi hadde ikke trodd at vi skulle få oppleve så mye helt gratis, og er veldig takknemlige for alt vi har fått. Det bor mange snille mennesker i Norge. Før vi startet trodde vi at en loffer sover mye, spiser lite og ikke planlegger noe. Slik er det ikke. Moderne loffere har det så travelt at søvn blir nedprioritert. Mat er det derimot nok av. Loffere kan spise så mye andre skal kaste at loffere selv må kaste. Vår største oppdagelse er at det er mye vanskeligere å leve i nuet enn vi trodde. Vi vil oppleve så mye at hjernen planlegger selv om vi sier til den at den ikke skal gjøre det. Mens vi var på loffen begynte vi allerede å drømme om hva slags prosjekt vi skal ha neste sommer.

Lofoten er ikke det mest sentrale stedet i Norge, så for å komme oss hjem til Jæren før sommerferien er over, står vi tidlig opp for å ta ferjen tilbake til Bodø. Vi møter både den samme ferjen og den samme billettkontrolløren som vi traff i går. Da måtte vi snakke med kapteinen for å få sitte på.
- Takk for sist. Kan vi få snakke med kapteinen i dag også, spør vi.
- Nei, han ligger og sover. Bare gå ombord dere, svarer han.

Vi er litt sultne og har spist opp maten vår. Plutselig står det en blid sørlending foran oss.

- Hei. Var det dere som gikk med blomsterkranser på hodet i Lofoten i går? spør han. Vi svarer ja, og forklarer hva slags prosjekt vi er ute på.
- Så spennende. Vil dere spise frokost med meg og reisefølget mitt. Vi har masse mat, sier han.
Vi takker ja og blir kjent med ti eldre damer og menn som er på sykkelferie. Vi spiser brød med pålegg. Mot slutten av måltidet sier et par av damene at morsinstinket deres våkner når de hører om turen vår,og gir oss resten av maten deres.

Vi kjenner grill-lukt når vil ankommer Bodø. Lukten fører oss til et treff for amerikanske biler. Vi går inn på området og kikker på de spennende bilene.

Vi kikker på pølser og hamburgere også.
- Har dere lyst på frokost, jenter? spør en mann.
- Ja, men vi har ikke penger, svarer vi og forteller om prosjektet vårt. Og som de to minst bilinteresserte på området får vi oss hver vår gratis pølse.

Det passer oss perfekt at det er marked med gratis smaksprøver i gatene. Vi får smake både lefser og honning.

Vi tar en tur på biblioteket og leser dagens aviser og bøker om andre loffere. Vi finner også en gratiskonsert med saksofonisten Tore Ljøkjel og jentekoret i Bodø domkirke.

Utenfor flymuseet i Bodø er det samlet mye folk. Det er visst luftsportens dag. Både jagerfly, modellfly og helikopter suser over hodene våre. Vi får gratis kjeks og drops og deltar på quiz. Trine klarer å vinne en billett til Bodø airshow i 2012. Vi ser på ulike gamle fly og benytter anledningen til å samle noen flasker. Vi går fra området med nok penger til å kjøpe oss en liten sjokolade. Det er det første vi har kunnet kjøpe oss på turen. Med lave forventinger går vi inn dørene til Nordlandsbadet. Det står et par unge menn i resepsjonen.

- Hei. Vi er på loffen og har kommet oss fra Jæren til Bodø uten å bruke en krone. Er det mulig å komme gratis inn her? spør vi.
- Så morsomt. Det må vi ordne. Synes du ikke at disse fortjener en tur i avdelingen for velvære i tillegg? sier den ene mannen til han andre.

Vi hadde vært fornøyd med en enkel dusj, men sier ikke nei takk til infrarød badstue, tepidarium, saltvannskabin, dampbad, røtharium, finsk sauna, isgrotte, boblebad, svømmebasseng og tre sklier. Vi føler oss ikke som de lofferne vi har lest om i bøkene. Vi er luksusloffere. Når vi går ut fra Nordlandsbadet bestemmer vi oss for ikke å spørre etter mer på turen.

Planen var å prøve å få hotell. Men vi er så fornøyde at vi heller legger ut på en liten fjelltur rundt midnatt. To timer utenfor sentrum legger vi oss i soveposene våre ved Keiservarden.

Før vi sovner utveksler jeg et par meldinger med mamma.
Mamma: «God natt. Håper dere ligger under tak. Det er meldt regn i natt.»
Trine: «God natt. Me ligge på toppen av et fjell to tima udenfor sentrum.»
Mamma: «Det var ikke særlig lurt».

Foto: Rune Svihus

Det har nok aldri vært så mye trafikkaos på Tau som det var da Grindheimleiren 2010 ble arrangert. Se på bildet og pek ut den skyldige.

Her er alternativene:

1. Joggende dame.
2. Bil i forbikjøringslomme.
3. Bil med båt.
4. Bil i mot.
5. Trine på plenklipper.
6. Kjørelærer Gaute.
7. For smal vei.

Som dere ser er det mye moro man kan ha med skilt. Den siste måneden har også Trine og jeg fått øynene opp for skilt. Det var vel egentlig på vår roadtrip til Østlandet det hele startet. (Dette var før Aftenbladet begynte med sin skilt-konkurranse). Det begynte først med at vi så et par morsomme skilt. Etter hvert ballet det bare på seg. Det skal sies at når Trine er med på moroa, skal det jo overraskende nok ikke så mye til før hun er i gang med en eller annen form for konkurranse. Denne gangen gikk ut på å finne det sjeldneste, morsomste og beste skiltet, og samtidig sørge for å dokumentere det.

Nedenfor har vi listet opp en samling av våre favorittskilt. Dere skal stemme på det skiltet dere har mest sansen for. Den av oss som har funnet det skiltet som dere liker best, stikker av med 1 poeng i Selvikvåg-duellen.

Bruk kommentarfeltet eller avstemningen i venstre marg for å stemme. (Klikk på «Mer info» helt til venstre).

Vi våkner i Bodø til strålende vær etter en god natts søvn på nattoget.

Togstasjonen i Bodø ligger like ved kaien, så vi går ned for å se om det er mulig å ta ferjen gratis til Lofoten.

Billettselgerne sier at vi må snakke med kapteinen. Vi finner kapteinen, og begynner å forklare prosjektet vårt. Vi kommer bare halvveis i forklaringen før han utbryter:

«Vil dere reise gratis? Kom dere ombord».

Billettkontroll

I og med at vi går rett fra tog til båt får vi aldri tid til å finne oss noe mat i Bodø. Vi må derfor spise rester. Frokosten blir banan inni en tortilla. I tillegg får vi pannekaker av en fransk gutt. Mens vi spiser kommer kapteinen forbi og blunker til oss. Vi begynner å le og ler enda mer da en annen fra mannskapet kommer bort til oss og sier spøkefullt:
- Billettkontroll.

Tørrfisk

Etter fire timer går vi i land i Moskenes. Vi skjønner fort at dette er et fint sted for loffere. Vi fletter oss blomsterkranser og vandrer rundt for å hilse på lokalbefolkningen.Blomsterkransene gir oss rundstykker,  et brød, to horn, en melon, druer, kjøttkaker og kalverulade.

I tillegg får vi gratis adgang til Norsk telemuseum. Der får vi en lang omvisning og innføring i norsk telehistorie.

Vi loffer videre til Å, og går forbi masse tørrfisk. Vi vurderer å ta hver vår fisk, men vi er ikke slike loffere som stjeler. Det henger tørrfisk over alt i Lofoten, og som om ikke det er nok, finner vi ut at vi er ankommet Lofoten til årets tørrfiskfestival og er på vei til tørrfiskmuseet.

Turiststed

Det er omtrent like mange rorbuer i Lofoten som det er tørrfisk. Vi regner med at det skal bli lett å få overnatte gratis i en rorbu, men der tar vi feil. Vi spør helt til vi møter en mann i 60-årene. Han skremmer oss bort fra tanken på rorbuer med denne kommentaren:

«Det er over hundre år siden folk fikk overnatte gratis i Lofoten. Hvis jeg hadde vært 20 år gammel hadde jeg kanskje sagt ja. Da hadde det vært litt mer krutt i meg.»

Åpen kirke

Det er sent, og vi begynner å belage oss på å sove ute. Vi vandrer mellom spisse fjell i solnedgang og ser etter et fint sted. Plutselig begynner det å regne. Klokken er passert midnatt og vi befinner oss utenfor Moskenes kirke. Vi tenker egentlig å legge oss på kirkegården, men kjenner tilfeldigvis på kirkedøren. Til vår store overraskelse er den åpen. Vi går inn og ser oss rundt. Vi er ikke vant med at kirkene hjemme er åpne om nettene. Når sant skal sies har vi aldri kjent på en kirkedør om natten, så vi blir veldig usikre. Er det lov å sove i en kirke? Vi ringer til en venninne som er nordlending og spør henne hvordan reglene er i Nord-Norge. Hun gir oss klarsignal, så vi ruller ut liggeunderlagene våre foran alteret.

Da jeg skulle gå inn i bilen, dunket jeg undersiden av overarmen i bildøren. Det var ikke spesielt hardt, men det gikk et støt gjennom hele kroppen. Jeg klarte nesten ikke stå på føttene, og da jeg satte meg inn i bilen ble jeg helt kvalm. Jeg måtte sitte ganske lenge før jeg klarte å kjøre. Det var så rart. Jeg klarte nesten ikke svinge på rattet. Jeg har fortsatt vondt.

Question Bazooka:

1. Var dette et slag i lamasen?
2. Finnes det et annet ord på lamasen som står i ordboken?
3. Har du en historie om lamasen?

Vi får tilbud om å sitte på med Hurtigruten lenger nord, men lofferne i oss sier at vi må oppleve noe mer. Derfor takker vi for turen i Trondheim og tar flybussen til Hell.

Flyplassen i Trondheim heter Værnes. Den ligger på et sted som heter Hell. Etter å ha fått sitte på gratis med både busser og båter, synes vi at vi må teste ut om det er mulig å fly uten å betale. Vi har egentlig ikke særlig stor tro på at det er mulig, men vi prøver å være optimistiske likevel.

På Værnes snakker vi både med resepsjonistene til SAS og Norwegian. De kan ikke hjelpe oss. Det er ingen sjefer på Værnes. I løpet av våre tre dager som loffere har vi funnet ut at det er sjefene som bestemmer. Vi får telefonnummer, og ringer til diverse sjefer i Oslo.
- Hei, vi lurer på hvor langt vi kan komme oss på sju dager uten penger. Vi har tatt båt og buss gratis, så nå lurer vi på om vi kan få fly? spør vi de vi ringer.
- Til og med jeg må betale for flyreisene mine, så det må dere også, får vi til svar.
Vi skjønner at slaget er tapt. Vi tillater ikke oss selv å bli skuffet.

Vi går rundt på Hell og spør etter mat. På et kjøpesenter får vi både grøt, jordbær, salat og bananer. På samme sted får vi også øye på vinneren av X-factor, Chand Torsvik. Trine finner fram kameraet og vil spør om å få ta bilde med kjendisen. Cecilie nekter. Å spørre om å få fly gratis er greit. Men også for loffere finnes det visst grenser for hva det går an å spørre om.

SJU BAD: Vi skaffer oss en flybuss som tar oss tilbake til Trondheim. Nå har vi fått lyst til å ta et tog. Ei dame hos NSB kan fortelle oss at toget til Bodø kjører rundt midnatt. Hun sier også at vi må spørre konduktørene om vi kan sitte på. Hun kan ikke love noe.

Været er strålende, så i mellomtiden tar vi oss en løpetur i skogen. Cecilie studerer for tiden i Trondheim, og Trine har studert der et halvt år, så vi er godt kjent i området. Vi legger opp en rute slik at vi får bade i sju ulike vann på turen.

På veien til toget får vi masse godteri i en butikk. Som om ikke det er nok, finner vi våre første tomflasker. Vi panter flaskene og sparer pengene. Vi får ikke noe vi har lyst på for tre kroner.

Vi ankommer togstasjonen i god tid før nattogets avgang. Det står en smilende konduktør i salongvognen, så vi går inn der.

- Hei. Vi har reist med offentlige transportmiddel fra Jæren uten å bruke en krone. Er det mulig å reise gratis med toget også? spør vi.
- Ja, det må vel gå an. Dere kan i hvertfall få sitte på et stykke. Jeg skal snakke med sjefen her, sier han blidt.

Vi setter oss ned i salongvognen og venter. Noen minutter senere kommer konduktøren tilbake.

- Bodø? sier han spørrende og blunker. Vi ler overrasket og takker selvfølgelig ja.

Etter hvert kommer sjefskonduktøren inn og sier at vi kan få en kupé helt for oss selv. Han viser oss inn i en gammeldags kupé med et bord og to lange benker. Det sitter en gutt i kupeen.

- Beklager, men denne kupeen er reservert til disse to jentene, sier konduktøren.

Vi har ikke samvittighet til å jage ut gutten, så vil velger heller å snakke med ham. Litt etter kommer det en annen gutt og setter seg i kupeen vår. Vi snakker med ham også. Begge guttene er hyggelige. Det går likevel ikke lenge før konduktøren er tilbake igjen.

- Vil dere ha en egen sovekupé? spør han oss.

Uttrykkene våre snakker nok for seg selv. Vi forstår ikke hvordan vi det er mulig, men vi klatrer opp i køyesengen og føler at vi har kommet til himmelen.

Messi har fått seg ny redningsvest, far har arvet en ny båt, og jeg har fått Vuvuzela fra Nederland. Derfor måtte vi en tur på sjøen.

Det var nydelige forhold for å øve på Vuvuzelaen på sjøen. Jeg vet ikke om noen har merket det, men det er mulig å lage ganske høy lyd med Vuvuzelaen, og siden Doffen liker så godt Vuvuzela at han bjeffer enda høyere enn den, må vi beherske oss litt i huset på Skadberg. Men i Selvikvågen fikk jeg blåse så mye jeg ville. Midt på fjorden blåste jeg så høyt at det gav gjenklang i alle fjellene rundt. Det lød flott! Barn på kaien lot seg imponere.

Selv om det lød veldig flott fikk jeg plutselig beskjed om å slutte:

«Nå e det nok Trine.

Du kan skremma

laksen».

- Dag Thomas

Og mens vi snakker om laks. Har dere sett denne?

1. Frisbeegolf

Forhåndsfavoritt: Gaute

Gaute deltar i lokale mesterskap i frisbeegolf og reiser land og strand på treningsleirer. Han har til og med egen bane på Tau. Rune og jeg er hobbyspillere. Jeg la opp i fjor, men gjorde comeback til ære for femkampen og det gikk over all forventing. Jeg har en frisbeefilosofi som er slik: Jo mer du trener jo dårligere blir du. Gaute vant suverent. Rune og jeg knivet om andreplassen helt til siste kurv. Jeg vant med et poeng.

Resultat etter en runde:

Gaute: 3 poeng

Trine: 2 poeng

Rune: 1 poeng

2. Krokket

Forhåndsfavoritt: Rune

På Jæren skrytes det av Runes krokketferdigheter både fra ham selv og andre. Gaute har spilt krokket på Tau. Og jeg har spilt krokket i hagen med far og Hilde. Vi pleier å lage baner selv med rør og stoler som hindringer. Slik var det ikke denne gang. Her fulgte vi regelboken. Far har lært meg at suksessopskriften for å vinne krokket er å være den blå fargen og ikke ta store sjanser i spillet. Jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke. Det var en god oppskrift. Rune, som hadde inkassert seieren på forhånd, endte på andreplass. Gaute tok tredjeplassen.

Resultat etter to runder:

Trine: 5 poeng

Gaute: 4 poeng

Rune: 3 poeng

3. Pilkast

Forhåndsfavoritt: Trine

Med en andreplass fra 17. mai-mesterskapet i pilkast på Lye og en årlig Selvikvåg-konkurranse i pilkast, måtte jeg jo være forhåndsfavoritt i denne grenen. Men det skulle vise seg at det trenes pilkast på Tau også. Gaute vant foran Rune og med meg på sisteplass.

Resultat etter tre runder:

Gaute: 7 poeng

Trine: 6 poeng

Rune: 5 poeng

4. Kubb

Ingen fohåndsfavoritt i denne konkurransen. Ingen hadde noen gang spilt kubbespill som en alvorlig konkurranse i duell en mot en. Det ble derfor en spennende konkurranse. Alle møtte alle to ganger. Det tok sin tid. Rune hadde seieren halvveis i lommen, men nok en gang inkasserte han seieren på forskudd og bommet på kongen med den siste pinnen. Gaute led nok av at han ikke har spilt kubbe på Tau, og tapte denne konkurransen. Jeg vant.

Resultat etter fire runder:

Trine: 9 poeng

Gaute: 8 poeng

Rune: 7 poeng

Etter to lange dager er dette stillingen. Vi har fortsatt en konkurranse igjen. Det er grisen. Her er Rune forhåndsfavoritt. Han har tidligere spilt så godt i grisen at han har fått sin egen fangruppe på Facebook. Det blir spennende å se om han klarer å spille like stabilt med et så stort press på seg. Jeg er glad det ikke er jeg som har presset på meg. Jeg er veldig dårlig i grisen under press. Jeg regner med at Gaute reiser til Tau for å trene den kommende uken. Vi må ha med en dommer når vi skal spille grisen, så hvis det er noen som føler seg kallet, er det bare å melde seg.

Faktisk er det slik at hvis Rune vinner, Gaute tar andreplassen og jeg taper, vil alle ende opp med 10 poeng. Det er meget mulig ettersom det nok gjenspeiler ferdighetene våre i grisen. Kanskje alle må spille vuvuzela da.

ÅLESUND: Vi står opp etter etter en frisk natt i sovepose ute på dekk. Vi kler oss i Hurtigrutens uniform, og går under dekk for å oppleve MS Nordlys på innsiden.

Det er mulig at vi er de eneste passasjerene under 30 år som er ombord. Vi er nok også de eneste som har gått kledd i halvskitne, identiske, turkise treningsdresser. Og det er garantert ingen andre som har sovet ute om natten. Så når vi tror at ingen vil kjenne oss igjen med Hurtigrutens uniformer, tar vi feil. Det vekker om mulig bare enda større oppsikt at vi nå plutselig er en del av crewet. Både ansatte og passasjerer lurer.

Desinfisering
Vi kommer ned til frokost i «Messa», som er stedet de ansatte oppholder seg når de ikke er på jobb. De ansatte som spiser, kikker spørrende på oss og kommer for å hilse på de nye kollegene sine. Vi presenterer oss som loffere og forteller at vi egentlig ikke vet hva vi skal jobbe med.

- Vil dere ha egg? spør hun som dekker på og serverer mat?
- Ja, takk, svarer vi. Vi ser ikke at det er tomt for egg.
- Mer egg! utbryter den koselige damen og går for å oppspore egg.
Vi får både egg og bacon.

Etter frokosten er det tid for å jobbe. Vi får en klut og en flaske med sprit hver. Oppgaven er å desinfisere alle håndtak og rekkverk på båten. Vi desinfiserer både ute og inne.

Mens vi jobber ute, passer vi på å få med oss all guiding i den nydelige Geirangerfjorden. Hvis vi ikke får med oss alt med en gang, gjør det ingenting. All informasjon blir gitt på seks språk.

Sosialister?
Mens vi jobber inne, snakker vi med passasjerer. De nikker og smiler til oss, og skryter av jobben vi gjør. Noen spør om hvem vi egentlig er. Vi svarer at vi er loffere og tester ut hvor langt vi kan komme uten penger.
- Er dere sosialister? spør flere.
Vi ler og rister på hodet. Vi er ikke sosialister. Vi synes bare det er morsomt å teste hvordan samfunnet fungerer i dag. Passasjerene synes også prosjektet vårt er morsomt. Det gjør dem visst ingenting at vi er på båten gratis, mens de har betalt en liten formue.

Utvendig lugar
To timer med jobbing gir oss biff stroganoff, is og kake. Vi får også tilgang til alle områder merket med «Crew only». Det innebærer å få sitte i massasjestol, se på TV, spille brettspill, bruke datamaskiner, trene i treningsrommet, dusje og sitte i badstue.

I løpet av dagen har båten ført oss fra Ålesund til Geiranger og tilbake til Ålesund igjen. Vi tar en liten løpetur i Ålesund om kvelden, før vi fortsetter nordover.

Når vi kommer til Molde er det tid for kveldsmat. Vi snakker om den fantastiske dagen, og den blir ikke mindre bra når hotellsjefen kommer og stiller oss et fint spørsmål:
- Vi har fått en ledig lugar. Har dere lyst på den?

Etter ti minutter begynte det å regne. Jeg kom da på at jeg hadde glemt regnjakken i bilen, men gikk ikke tilbake. Jeg tenkte bare det var en liten skur. Det var det ikke. Det gikk ikke lenge før vi var gjennomvåte. Men det gjorde ingenting. Det var varmt i luften. Vi burde vel tenkt på at varm luft og regn ofte er et tegn på større uvær.

Kari og jeg tenkte ikke på det, men kanskje hundene gjorde. De ville i hvertfall snu da vi hadde gått en time. Da kunne vi se Vårligvarden lenger framme. Men det var et stykke igjen. De små føttene til Doffen var nok trøtte, tenkte vi, så vi snudde. Like etter hørte vi det første tordenskrallet. Kari sa det var koselig med torden. Jeg var ikke helt enig.

Etter hvert som vi begynte å se lyn også, klarte jeg ikke skjule redselen min helt. Jeg liker ikke å være ute i torden. Men jeg kunne ikke være redd når vi hadde hunder.

Da lynet var to sekunder unna begynte vi å løpe. Doffen og Messi var flinke. Messi løp lett, men Doffen er ikke like godt trent. Innsatsen var på topp, men han måtte bæres i slutten. Vi kom oss helskinnet i bilen. Messi hoppet opp i bagasjerommet og krøket seg inn i et hjørne. Han har nok aldri vært så glad for å komme i ly for regnet før. Vi pakket ham inn i et teppe og la ham i baksetet. Doffen ble tørket med et annet teppe og fikk sitte på fanget til Kari. Etter hvert fikk Messi setevarmer. Da sovnet han. Når vi kom hjem var både Messi og Doffen tørre.

Jeg derimot har vondt i halsen i dag.

I dag gikk turen til Time kyrkje og videre på jærens fineste asfalt mot Fotland. Mamma var med på rulleskidelen. Messi var også med litt i slutten. Mamma hadde ikke tid til å være med mer enn på første del. I pitstoppen i Småsporven skiftet jeg til joggesko, og tok med meg Messi på løpetur. Vi løp i Åsen og badet i Tjoatjørn.

Neste gang satser jeg på deltakerrekord.

Det var en gang to jenter som skulle bruke sju dager for å finne ut hvordan det er å være på loffen i 2010. Den første dagen kom vi oss fra Lye til Bergen. Den neste dagen av eventyret skal du få høre om nå:

Etter en nydelig frokost går Cecilie Lund Mathisen og Trine Selvikvåg ut for å reise til et nytt sted. Vi ønsker å få reise med Hurtigruten et stykke.

1. Strandkaien
Jentene er ikke kjent i Bergen, men ser noen båter ved en kai, og går ned der.
- Hei. Er det her Hurtigruten går fra?
- Nei, dere må gå til Hurtigruteterminalen. Den ligger over haugen der, sier en mann og peker.

2. Hurtigruteterminalen
Det er en stor overraskelse at Hurtigruteminalen er så stor.
- Dette er jo nesten som en flyplass. Hvis vi klarer å få komme med på Hurtigruten blir jeg overrasket, sier Trine.
Vi forklarer ønsket vårt til en mann, og blir henvist til et kontor på andre siden av byen igjen.

3. Reisebyrået
Etter nok en spasertur, ankommer vi et reisebyrå, men ingen der har makt til å gi oss en billett.
- Det nytter ikke å spørre på terminalen heller. Dere må spør den Hurtigruten som legger til kai i ettermiddag, får vi beskjed om.

I god tro på å klare å komme med kveldsbåten, bestemmer vi oss for å bruke dagen på å oppleve Bergen.
- Hei. Vi har et prosjekt der vi ser hvor mye vi kan oppleve på en uke uten å betale. Kan vi sitte på med deg? spør vi en mann som transporterer publikum i en liten båt til og fra akvariet.
- Hva søren skal jeg leve av da? Jeg har jo ingen prosjekter, svarer han og ler. Vi får sitte på, men vi slipper ikke inn i akvariet.

Vi vandrer i stedet i butikker, og alle har noe som de likevel skal kaste. I en butikk på Nordnes svarer butikksjefen med: Hvor mange bæreposer vil dere ha? Vi får både yoghurt, melk, boller, tortilla og diverse pålegg.

Vi har til slutt så mye mat at vi bestemmer oss for å mate fuglene.

4. Innsjekkingen
Når det lir mot kveld, går vi mot hurtigruteterminalen igjen. Vi forteller historien vår til mannen i innesjekkingen. Han er veldig hyggelig, men er ikke rette mann til å svare på spørsmålet vårt, og sender oss på båten for å snakke med noen andre.
5. Resepsjonisten
- Hei. Vi lurer på hvor mye vi kan oppleve på sju dager uten penger. Er det mulig å få sitte på med dere et stykke? Vi kan jo for eksempel jobbe litt, sier vi til mannen i resepsjonen.
- Dere må snakke med hotellsjefen. Han kommer sikkert snart. Bare skru på sjarmen, får vi beskjed om.

6. Hotellsjefen
Vi trodde at vi allerede hadde skrudd på sjarmen, og skrur den i hvert fall ikke av når hotellsjefen kommer. Han er veldig positiv, men må snakke med kapteinen før han kan svare.

7. Kapteinen
Etter langt om lenge og lenger enn lengst får vi svar. Vi blir ansatt på ubestemt tid på MS Nordlys. Vi får spise i «Messa» sammen med alle de ansatte. Til kveldsmat et det slikt et gilde med taco at vi ikke klarer å spise noe av nistematen vår. Vi trenger ikke jobbe den første kvelden.

Og snipp snapp snute, så legger vi oss på dekk og sover ute.

I tillegg til pilkast er grilling en fast post på St. Hans-programmet. I år grillet vi til og med andre pølser enn Gilde sine.

For et par år siden fikk vi oss kubbespill. Det er også i ferd med å bli en tradisjon. King Messi ville også være med. Han la seg midt på banen og demonstrerte at det er han som er kongen.

Dette er bakgrunnen for at jeg i vår søkte hjelp hos veskespesialisten. Det vil si Kristine. Hun har over femti ulike vesker. Kristine har omtrent en veske til hvert antrekk, og er ferd med å utvikle en egen liste for å holde oversikten over alle veskene. Hvis jeg hadde gått på videregående skole fortsatt, skulle jeg laget et databasesystem for ajourhold av veskene.

Kristine og jeg ble enige om å sette av en dag til å finne den perfekte veske til meg. Datoen ble satt til 8. juli. Kristine reiste på befaring på forhånd for å sjekke ut veskemarkedet. To uker i forveien mottok jeg denne meldingen:

«Flotte, store, svarte veske e observert i Stavanger til billig pris. Klarte å gå forbi, men må kanskje tebake».

Jeg satte opp en liste over hvordan den perfekte veske skulle være:

• Plass til speilrefleks, notatblokk, lommebok, syvende sans, nøkler og iphone (slik at jeg kan kjøpe meg det).
• Svart
• Crossover-reim
• Passende til alle hverdagsantrekk
• Skinn
• Under 1000 koner

For å få tak i dette underverket bestemte vi oss for å reise til metropolisen Stavanger. Vi bestemte oss rett og slett for å reise på storbyferie. Dette innebar selvsagt å bestille et rom på Rica Forum Hotell. Helt siden det ble bygget har jeg hatt en drøm om å få sove der. Far har alltid sagt at vi skal reise dit en gang, men det har som vanlig bare blitt med snakket. Derfor var dette en fin anledning til å realisere drømmen.

8. juli 2010

Kristine tropper naturligvis opp på den store dagen med splitter ny veske.

«Æg trur egentlig at dette æ den perfekta veskå for dæg òg, Trine», sier hun.

Jeg ser. Jeg liker det jeg ser. Vesken passer til alle kravene mine. Men jeg tenker at det finnes mange vesker, så jeg kan ikke bare kjøpe den samme som Kristine. Vi setter oss på toget, og reiser inn mot oljebyen.

Vi går av toget i Stavanger og tar på oss turistbrillene. Nå er vi turister.





Vi fikk hotellrom i 19. etasje. Hotellet har 21 etasjer der den øverste er restaurant. Vi var derfor ganske fornøyde med høyden på rommet. Vi var også fornøyd med selve rommet.

Det vi derimot ikke var fornøyd med, var varmen. Vi kokte på rommet. Derfor satte vi vinduet på vidt gap og gikk for å se på vesker. Den første butikken vi gikk innom var Mango. Det var der Kristine hadde kjøpt sin veske. Vi registrerte at vesken fortsatt var der før vi fortsatte jakten.

Jeg så mange turkise vesker som fristet, men jeg holdt meg til planen om å lete etter en svart.

Vi jaktet i fem timer og saumfarte alle veskebutikker og klesbutikker i sentrum. Til slutt stod vi igjen med to aktuelle kandidater: En svart stor Friis & Company og Kristines litt mindre svarte Mango-veske. Vi vurderte pluss og minus, og etter mye fram og tilbake falt valget på Mango-vesken. Dermed hadde vi brukt en hel dag på å finne vesken som vi visste var perfekt på forhånd.

Vi spiste på det Ostehuset, og så på Idretsraadet.

I tillegg spiste vi is og gikk på kino og så Street dance i 3d. Det var en slik film jeg liker. Jeg har ikke sett en så god film siden sist jeg så United. Jeg må se Street dance en gang til tror jeg.

Vi gikk tilbake til hotellet, og hadde orientering i trappene opp til 21. etasje. På veien opp var det sju poster.

Vi kjøpte Pepsi på toppen og nøt utsikten til det nye Tjensvollskrysset. Vi telte biler.

Mens vi satt og studerte storbyen, skrev vi et modernistisk dikt om storbyen:

«Ein ring.
Ein stor ring.

Dei kjem.
Frå alle kantar.
Dei møtest
i ringen.

Dei reiser.
Til alle kantar.
Ser dei ikkje att.
Ser dei kanskje att.
Kjenner dei ikkje att.
Det er så mange.
i ringen.»

Vi kunne se Lye fra toppen av hotellet. Det var fint. Før vi la oss tok vi en tur rundt i Tjensvollskrysset igjen. Vi måtte jo kjøpe nøtter. Til tross for at både solen og varmeovnene varmet litt for mye på hotellrommet vårt, sov vi ganske godt. Vi gledet oss til frokosten og ble ikke skuffet. Egg, bacon, alle slags juicer og wienerbrød. Vi anbefaler å oppleve Stavanger fra toppen av Rica Forum.

Nå gjenstår det bare å bli vant med å bruke min perfekte veske.

JÆREN: Klokken er 07.07. Cecilie Lund Mathisen og Trine Selvikvåg går ut dørene på Lyefjell. Vi skal være loffere i en uke. Vi har ingen plan om hvor vi skal. Vi har hverken penger eller mat.  Men vi har en sekk med sovepose, liggeunderlag, regntøy, badetøy og litt ullklær. Vi har også med oss en liten såpe, tannbørste, notatblokk, bibel, mobiltelefon, kamera og et flagg. Før turen får vi høre at det vil bli vanskelig å være loffer i dagens samfunn fordi folk ikke er så gavmilde lenger.

MYE MAT: Vi går mot Stavanger, og på veien går vi innom diverse butikker.
- Hei. Vi lurer på hvor mye vi kan oppleve på sju dager uten penger. Har dere noe mat dere likevel skal kaste? spør vi.
- Å så spennende, svarer ei hyggelig dame hos Jærbakeren på Kvernaland, og gir oss et brød. Dette er vår første matbit.

På Orstad får vi både kjøttboller, salat og yoghurt.

På Ganddal får vi bananer, karbonader, brytebrød og sjokolade. Det er litt skummelt i starten, men det går faktisk overraskende greit å spørre om vi kan få mat gratis. Det er så vidt vi får plass i sekken til alt, så vi våger ikke å spørre etter mer mat.

BUSSTUR: I stedet prøver vi lykken på Hove Plantesalg.
- Hei. Vi lurer på hvor mye vi kan oppleve på sju dager uten penger. Er det mulig å få komme gratis inn i den lille dyreparken deres? spør vi.
Det er det visst. Vi ser påfugl, struts, papegøyer, sauer, kaniner og griser.

Etter å ha gått to mil, får vi lyst til å ta en buss.
- Hei. Vi lurer på hvor mye vi kan oppleve på sju dager uten penger. Kan vi få sitte på med deg? spør vi en bussjåfør.
- Nei, det kan bli kontroll, svarer han. Vi stiller det samme spørsmålet til en ny sjåfør.
- Ja, men det kommer en annen buss som går fortere. Jeg kjører så mange omveier, svarer han.
Det gjør ikke oss noe. Vi får sitte på fra Sandnes og kjører via Sola og Tananger til Stavanger. Der går vi av.

GAVMILDE: På turen til Stavanger snakker vi om at ekte loffere sannsynligvis har en hatt på hodet. Derfor går vi innom utkledningsbutikken Birkemo, for å høre om de kan sponse oss med hver sin hatt.

Cecilie får en glitrende sølvhatt, mens Trine får en hatt i gull. I tillegg gir butikkdamen oss matchende tryllestaver. Vi går opp til torghandlerne for å prøve å trylle oss litt grønnsaker. Vi får paprika, salat, rabarbra, purre og agurk.

Vi får lyst til å dra til Bergen, og spør på Fiskepiren om vi kan få sitte på med en båt.
- Dere kan heller spørre hos Kystbussen. Kom til meg og grin hvis dere ikke får lov, sier en dame. Vi spør den første kystbussen vi ser, men får ikke lov til å sitte på. Vi tenker at vi må prøve en buss til før vi går og griner litt på Fiskepiren. Sjåføren i den neste bussen ser snill ut.
Vi kommer bare halvveis i spørsmålet vårt før han avbryter:
- Hiv inn.

Vi får en fin tur over fjorden og banker på hos noen venner i Bergen sentrum. De har nettopp feiret bursdagsselskap. Vi får kake, dusj og fin sovesofa.

Vi nyter det moderne lofferlivet, og føler oss ganske sikre på at folk er like gavmilde i dag som i gamledager. Det er bare vi som har sluttet å spørre.

Andre dag av eventyret på loffen blir publisert når Stavanger Aftenblad publiserer det i neste uke.

Selvikvaag.com publiserer nå ekte «Blitz Fussball». Dette bildet viser vår Messi i fotballkamp mot Boxer-valpen med navnet Blitz.

Blitz er en kjendis. Han har sin egen blogg på aftenbladet.no. I dag fikk Messi lov til å leke med Blitz. Det var stor stas.

På denne toppen forlovet mamma og far seg en gang i tiden:
Dette er Lady. I ferien kalte vi henne «Lady Gaga». Eller «my lady». Og så kalte vi Messi for «my lord» eller «Lordi».

Ballblom er en av de fineste blomstene jeg vet. Og den vokser fritt i Valdres.

Bestemor, Kari og Karin er de sprekeste damene jeg kjenner.

Dette er Lisa, hunden til Kari og Per. Vi har kjent Lisa i åtte år:

Her er Tim. Han ble vi kjent med i ferien:

Per og Lisa er veldig spreke. De trener og jakter mye sammen.

Stein er den morsomste mannen vi kjenner. Han er 80 år og trener tennis hver dag og fotball en gang i uken.

Dag 1: Motbakkeløp i slalombakken Varingskollen.
Dag 2: «Restitusjonsøkt» med en gåtur til Elvann og Volleyball i Gaupestien.

Dag 3: Hakadal-Kikut-Hakadal. 3,5 mils løpetur og fotballtrening.

Vi pleier å gå på ski til Kikut om vinteren, og jeg har alltid tenkt å løpe samme turen, men det har aldri blitt noe av. Men i år ville Hilde være med, så da slo vi til. Det var en herlig løpetur i knallvær. Vi kjøpte tidenes kake og brus på Kikut.

Om kvelden trente Hilde og jeg Marte og hennes lag NIL/HIL. Det var en veldig positiv opplevelse med kjekke jenter. Resten av treningsleiren ble gjennomført i Valdres.